Letra de Forfengelige måne

Jeg kjenner deg, måne, som står ved ditt speil bak den fjerneste blåne og filer ringfingernegl med ditt ansikt vendt bort fra de talløse menn, som du hildret med morild du slukket igjen. Jeg kjenner deg, måne som står ved ditt speil. Selv din glans må du låne, og brev med kjærlighetssegl har du åpnet og brutt, men forløser hver natt bare kulde, og står der bestandig forlatt.